Svensk Hvit Elghund

Ottsjö-Jim, som levde fra 1941-53 regnes som rasens stamfar. Det ble skutt 110 elg for han. Ottsjö-Jim var lys, men ikke hvit, og var 55-56 cm høy, og holdt slett ingen Jämthundmål. Han ble far til mange gode elghunder, og finnes også bak mange Jämthunder. Han ble far til to hvite valper på 50-tallet, en tispe og en hannhund som fikk navnet Tass. I 1960 ble det født to hvite valper hos Lars Jönsson; Vita og Snögubben, også disse bak Ottsjö-Jim. Vita ble parret med Tass. Slik startet Lars Jönsson sitt pionerarbeid med oppdrett av hvite elghunder.

Den Svenske Hvite Elghunden er den yngste av de svenske nasjonalrasene, og ble godkjent så sent som i 1993. Halvannet år senere, i april 1995 ble rasen godkjent i Norge. Da hadde rasen allerede ganske stor utbredelse på Østlandet nord for Oslo, spesielt langs svenskegrensen. I henhold til SKK så er det registrert 1084 Svenske Hvite Elghunder fra 1993-2002, NKK har registrert 412, samt at det i Finland er registrert et 30-talls hunder. Rasen har åpen stambok til 2010, og det types fremdeles inn nye hunder.

Anvendelsesområde
Hvit elghund er en utpreget jakthund med hovedinteressen rettet mot vilt som lar seg stille: elg, bjørn, gaupe og grevling. Den hvite fargen gjør hunden lett å få øye på, og det er mulig å følge hundens bevegelser på lang avstand. Lenge før man får øye på elgen, er hunden godt synlig og utmerket å orientere seg etter når man skal stille inn på losen. Rasen er kjent for sin kontakt- og samarbeidsvillighet under jakt. Den er lett å trene og fungerer godt både som løs- og bandhund, samt ettersøkshund - ofte i en og samme hund. Den er også velegnet som bandhund blant annet på rådyr og hjort.
Helhetsinntykk

Den Svenske Hvite Elghunden er en hardfør hvit jakthund. Av utseende en typisk nordisk spisshund av middels størrelse og vesen, proporsjonerlig velbygd og balansert. Den skal være smidig med god reisning og gi ett rolig men våkent inntrykk.
Hode:
Den hvite elghunden har et typisk spisshundhode, kileformet med opprettstående ører. Snutepartiet har omtrent samme lengde som skallen, og den har en tydelig men ikke for skarpt markert stopp. Ørene er opprettstående, heller brett enn høyt ansatte. Ørets høyde skal overstige bredden ved basen. Ørene er ofte myke og svært bevegelige. For å vise sin vennlige holdning bretter hunden ofte de svært bevegelige ørene ned i nærkontakt med mennesker og andre hunder.
Øynene skal være små, ovale og brune, helst mørkebrune. Lyse øyne kan, på samme måte som dårlig pigmentering ellers, senke premiegraden noe, men regnes ikke som feil. Derimot er det nok en del missforståelser når det gjelder nesebrusken siden det i standarden er formulert slik: Nesebrusken skal helst være svart, kan også være brun eller rosa.
Anslagsvis har over 80 % av populasjonen rosa snute. I et valpekull vil ofte tre av fire valper ha svart nesebrusk, de andre rosa. Fargen holder seg mørk mens hunden er ung, og lysner gradvis mot to-tre års alder, da hunden får den endelige fargen, som oftest blir mer eller mindre rosa. Det er derfor uheldig når en voksen hund settes bak en junior på utstilling på grunn av nesebruskens pigmentering. De fleste hunder ser ut som om de har rosa snute som har fått ett eller flere strøk med svart vannmaling. Brun i genetisk forstand forekommer ikke (brune lepper, brune øyekanter osv.), det er kun snakk om en mellomting mellom svart og rosa. I tillegg vil fargen på nesebrusken hos en og samme hund ofte variere noe sommer og vinter, slik at den er noe lysere vinterstid.

Kinnene skal være mer flate enn utposete, og leppene skal være stramme og tilliggende. Hunden skal ha saksebitt med kraftige tenner. To premolarer får mangle uten at dette skal gå ut over premiegraden. Ytterligere tannbortfall skal redusere premiegraden, og det skal ikke gis CK. Her må man vurdere hvor omfattende tannmangelen er, og se det opp mot funksjonalitet.
Hals og kropp:
Halsen skal være muskuløs, og lengden skal være omtrent like lang som hodet. Manken skal være velutviklet og litt høyere enn rygglinjen. Brystet skal være dypt, kraftig og muskuløst, og underlinjen skal være lett opptrukket. Hunden skal være forholdsvis lett og elegant bygget, med en rektangulær kropp. Lenden skal være bred, muskuløs og lett hvelvet. Krysset skal være brett, langt og lett fallende.

Halen skal være høyt ansatt, middelslang og jevnt tykk, og ha tett pels men uten fane. Den skal bæres ringlet, men ikke for hardt knyttet, over eller nært inntil ryggen. Helst skal man kunne se litt luft mellom halen og ryggen.

Benstamme og bevegelser:
Bena skal være rette og parallelle, med velvinklede haser og kneledd. Vinkelen mellom skulderen og overarmsbenet skal være 90 – 100 grader. Mellomhånden skal være lett vinklet. Sporer på bakbena er ikke ønskelig, men ganske vanlig. Det er også vanlig at disse fjernes like etter fødselen, slik at de ikke blir til ulempe for hunden senere. Potene skal være ovale og godt knyttede.

Hunden skal bevege seg lett og effektivt i trav. Om hunden snorer, skal dette regnes som et pluss. Som sine forfedre ulven, eller noe nærere forfedre Jämthunden er det vanlig at hunden setter bena ned nært inntil kroppens midtlinje under trav. Dette gir de mest effektive, frie og elegante bevegelsene man kan få. Mange har nok opplevd å få ”beveger seg noe trangt” i kritikken, selv om hunden har korrekte, og absolutt fortrukne bevegelser.

Pels: Den hvite pelsen er tett og glatt tilliggende, med myk underull. Fargen skal være ren hvit. Innslag av svak gulaktig tone kan tolereres. Det er vanlig at hunden får en mer gulaktig tone i pelsen ettersom den blir eldre. Man skulle kanskje tro at en hvit pels er vanskelig å holde ren, men det er ikke tilfelle. Selv om hunden er full av søle når den kommer inn, er pelsen smussavstøtende, og etter tørking er den vanligvis like hvit igjen.

Størrelse:
Idealmankehøyde er 56 cm for hannhunder og for tisper 53 cm. Det kan synes som om avstanden mellom hannhund og tispe er i minste laget, slik at i kull der tispene holder målet vil hannhundene ofte være en til to cm for store. Omvent vil det i kull der hannhundene holder idealmålet gjerne være tisper som er en til to cm under idealmålet. Det er fortsatt ganske stor genetisk variasjon når det gjelder høyden.
Diskvalifiserende feil
Hunder som er aggressive mot mennesker eller andre hunder, eller har fysiske defekter som påvirker hundens sunnhet skal diskvalifiseres. Disse ønskes ikke benyttet i avl. Hos hannhunder må begge testiklene være fullt utviklede og normalt beliggende i pungen. Da rasen fremdeles har en smal genbase, er det viktig at hunder av god type ikke nulles ut på grunn av størrelse eller skjønnhetsfeil.
Svensk Hvit Elghund er kjent for sitt gode gemytt. Den er vennlig mot folk og andre hunder, og dette er ansett som en av rasens største fortrinn. Å ta vare på den Hvite Elghundens utmerkede gemytt er også rasens fremste avlsmål. Videre avlsmål er å forbedre helse og jaktegenskaper, og ta vare på rasens gode eksteriør.
Vakker og populær
Svensk Hvit Elghund fungerer like godt som familiemedlem som jaktkamerat. Med sin hvite og vakre fremtoning og sitt trivelige temperament skaper rasen interesse også utenfor jakthundkretser. Den er vennlig mot folk og andre hunder, og selv om den varsler når det kommer fremmede, bjeffer den ikke i utide. Det går som regel greit å la hunden gå løs på tunet uten at den stikker av. Den blir ofte god venn med andre dyr, forutsatt at den vennes til dette fra den er valp. Den er livlig og lettlært, og så lenge den får tilstrekkelig mosjon er den rolig inne i huset. De fleste er svært glade i og tålmodige med barn, noe som har gjort rasen svært populær i småbarnsfamilier.
Det er likevel stor enighet blant hvithundfolket om at rasen først og fremst er en jakthund, og oppdrettere har hele tiden sørget for at valpene har vært solgt til jegere.
Svensk Hvit Elghund er ideell for det jaktlaget som er avhengig av bare en hund, og skal benytte den til både ettersøk og til jakt. På små og trange val er Hvithunden perfekt. På grunn av dens kontaktvillighet jakter man hele tiden med hund, og kan også veksle mellom å bruke den løs eller i band. Er man i tillegg interessert i å jakte flere viltarter, men bare har anledning til å holde èn hund, så kan Hvit Elghund fylle flere behov. Jeg kjenner til Hvithunder som blir brukt til å jakte rådyr, hjort, reinsdyr, elg, bjørn, grevling, oter, gaupe og villsvin. Så får man heller bære over med at den også kan vise interesse for mus, hare og storfugl. Med litt trening går det som regel greit å styre interessen dit man ønsker den.
På jaktprøver får Hvithundene ofte trekk for små søk og dårlig påhengelighet, noe som gjerne er et utslag av rasens samarbeids- og kontaktvillighet. De nye nordiske jaktprøvereglene vil forhåpentligvis rette opp dette og gjøre det mer interessant for eiere av Svensk Hvit Elghund å gå jaktprøver i framtida. I praktisk jakt passer Svensk Hvit Elghund meget bra for de fleste.

Papillon

Svensk Hvit Elghund